mandag 7. april 2014

Da har eg vært uten antidepresiva i bortimot 2 uker nu og det går kjempeflott.
ALT av følelser er blitt såååå mye sterkere. For det er noe som antidepresiva gjør - demper følelsene. Og det er jo greit når det gjelder de "negative" følelsene - men de dempet jo de bra følelsene også. Så nu når eg e medisinfri så e eg hypersensitiv - i allefall til eg bi vant med å "føle" igjen.  Kjenner at eg bi veldig lett rørt - bare av å se på feks bilder får følelsene til å flomme og eg kjenner tårene ikke e langt unna. Men det e faktisk bære godt å kjenne at sånne følelsa e der - hadde nesten glemt bort å kjenne sånt. Kjenner også at eg bi lettere irritert og nesten agresiv...., og det e jo ikke en bra ting da. Må ta meg i mange småting som eg veit bære e tull å bli sint og sur for.  Men etter hvert blir eg vel vant til å "føle" igjen og da bi eg forhåpentligvis ikke så fort irritert --- forhåpentligvis.
De skjønner ikke hvor "godt" de har hatt det disse to årene - mine nærmeste og kjære som har hatt meg så ettergivende denne tiden. Det skulle virkelig MASSE til før eg sa i fra, - i allefall sammenligna med mesteparten av dere ladys der ute!!   Ikke for det, eg e ei frue som godtar det meste når det gjelder mine kjære. Bære sånn eg e - fordi min kjærlighet til dem e så stor.

Hvorfor eg starta med antidepresiva i første omgang???  Vel det e vel egentelig en lang og vanskelig historie, men eg kan jo ta den forkorta og lette versjon.
Den korteste og letteste versjon e jo selvfølgelig ; "Sjøgrens syndrom" - for de av som har det sjøl, de skjønner sikkert hva eg meine. Men for de som ikke skjønne;  et av de tingene som dessverre følger med Sjøgrens er depresjon. En depresjon i og for seg selv kunne eg helt sikkert takle uten medisiner, men så er det andre ting med Sjøgrens som i tillegg til depresjon gjør depresjonen dypere!! 
Nesten umulig å skrive hva Sjøgrens innebærer da det er ganske så stor forskjell fra person til person. Men altså noe av de vanligste symptomer er: Smerter - infeksjoner - betennelser - hovne lymfekjertler - tørre slimhinner - utmattelse - depresjon ---  vel dette er i allefall noen av de symptomene som eg personlig er plaget med. Ble satt på noe som heter Plaquenil (egentelig malariamedisin i og med at det ikke finnes noen medisin som er direkte rettet mot SS).  Denne medisinen reagerte eg veldig på (prøvde den ut to gngr, -siste gang i 7 mnd) og eg ble sykere enn eg egentelig ville vært uten. I og med at eg har det de kaller en veldig aktiv Sjøgrens må eg gå til revmatolog for kontroll en gang i året. Tror det e pga at eg har hatt en del plager med lymfekjertlene, og i flg legene er dette som må holdes øye med så det ikke utvikler seg til lymfekreft.
Vel, pga alt dette ble vel eg litt deprimert etter å ha fått diagnosen, men det gikk greit, - så ble eg VELDIG syk og havnet inn på sykehus med blodforgifting - uten at de egentelig fant ut årsaken. Det gjorde jo selvfølgelig sitt til at depresjonen ble litt verre. Og når man ha betennelse i kroppen konstant blir man jo ganske så utslitt - i tillegg til den utmattelsen som man allerede har. Og da eg ble totalt utslitt/utmattet klarte eg ikke gjøre noe. Og får selfølgelig veldig dårlig samvittighet når eg bare lå på sofaen og ikke klarte røre meg særlig. Var så trøtt og utslitt at hvis eg prøvde "presse" meg til ikke å sove så svimte eg faktisk av!!  Dette var heller ikke bra for depresjonen. Så vart det en ond sirkel som eg ikke klarte å komme meg ut av. Dårlig samvittighet for alt og deprimert for dårlig samvittighet og trøtthet og .......  
Husker den dagen eg til slutt tok tak i det, - det var en fredag godt utpå dagen, - eg ringte til legesenteret og bare gråt og gråt - sa at no ville eg ikke "være mer" - tenkte egentelig ikke på at eg skulle ta livet mitt, men ville ikke "være" !!!  Legesekretæren ble helt fortvilet da det var for sent på dagen til å ta meg inn til legen, - tror vi prata nesten en time. Ho har i ettertid sagt at ho tenkte ringe meg i løpet av helga da ho va så bekymra. Men heldigvis klarte eg å formidle til min elskede hvor ille eg hadde det, så han tok seg ekstra av meg den helga.
Da eg endelig kom inn til min lege, var egentelig ikke det noe spørsmål om eg ville eller ikke - hvis ikke eg gikk med på antidepresiva, vurderte ho på å legge meg inn..   Etter mye om og men gikk eg med på det.  Og i tillegg forlangte ho at eg skulle gå til psykolog. Noe eg slett ikke skjønte vitsen med. Eg var jo klar over hva som feilte meg og hvorfor.....  Men måtte jo gå med på det også da.
Så begynte eg å gå til ei kjempeflott jente som var psykologstudent på siste året. Det viktigste eg skulle lære der var at faktisk Har eg en sykdom!!!!!!  (noe eg ikke klarer å godta og forstå enno)
Eg føler meg ikke syk, sjøl om eg har smerter og det andre som følger med.    Som en nyutdannet psykolog ønsket ho å følge "boka" - noe som i og for seg var ganske flott. Vi gikk gjennom "hele" mitt liv fra fødsel til dagens dato.  Og der va det mye grums kan eg love.......  Vil ikke gå detaljert inn på det da det involverer en del andre personer, men for å si det sånt : eg har en del ganske så kraftige traumer i livet mitt. Traumer så mange og kraftige at ho va overgitt at eg ikke e meir skada enn eg e!!!   Eg e vestnok e veldig sterk . Men hater å høre det, eg e IKKE sterk - eg e bære meg!!  Kjenner at eg bi sint når eg høre at eg e sterk og tøff som har klart meg så bra i livet etter alle traumer!   Veit ikke hvorfor eg bi så sint!   Uansett så gjorde det godt å få det halvåret med ho - ferdig der for lengst. Ho mente at eg e så fornuftig at eg ser hvordan og hvorfor og hvorfor ikke.... at eg klarer meg godt sjøl.
Men tilbake til antidepresiva;  Har som sagt vært medisinfri i rundt to uker og det er altså hæææærlig. Det er ikke bare de psysiske følelsan som er blitt sterkere, kjenner de fysiske følansan beire. Også det for godt og ondt. Men sånn e det faktisk å LEVE -og det e jo det eg gjør. LEVER livet - og det er HÆRLIG.  For tia kjenner eg på det at eg faktisk kan føle - på godt og ondt. Og det er bære fantastisk. Eg e LYKKELIG .